Det er ett og et halvt år siden nå. At vi flagget ut for en høst for å få en bedre kjennskap til annerledeslandet Cuba. Dagen etter at vi dro derfra, kom beskjeden at Cuba og USA var åpne for en prat om et mulig vennskap. I påska dro Obama dit. Akkurat som Paven for noen år tilbake. Selv om Cuba har mye å lære både om behandling av mennesker og politikk som fungerer, har de også mye å by på. Som god ballett.
Fra Svanesjøen med Cubas Nasjonalballett november 2014 i Havana. Foto: Birte Runde
I følge nettsiden til Cubas nasjonalballett, er ballettsjefen selv, den 95 år gamle og blinde, primaballerinaen, Alicia Alonso, begeistret for Obamas besøk .
Nå håper hun det også betyr at USA tør å sende ballettdansere til Cubas nasjonalballett. Cuba har i årevis sendt ut sine.
Historien om cubanske Jennifer (11), som jeg ble kjent med, er lik til mange unge cubanere. De drømmer om et liv på scenen. Som kan bety et liv hvor de kan se verden.
På tå ut i verden
Havana, 2014: Unge cubanere som vil se verden gjør lurt i å snøre på seg tåspisskoene.
Jennifer drømmer om å bli prima ballerina. Foto: Birte Runde
Jennifer vet hvor viktig det er å trene hardt for å bli god. Nå er hun førstedanser i kompaniet for de unge.
– Uno, dos, tres y cuatro!
De tynne lårene dirrer i anstrengelse. Pianotonene fra den gamle cd-spilleren markerer langsomt takten. De brune øynene stirrer konsentrert på et punkt langt der fremme. Fingertuppene er strukket ut til det ytterste. Armen ligger i en elegant bue over den stramt festede hårknuten på top-pen av hodet.
– No, no, no, en uno!! Har dere ikke lært noen ting! En gang til!
Ballettlærerinnen Elena Alvarez Aguiar, stopper musikken og kikker strengt på sine 11 år gamle elever som står på tå i dansesalen til en av Cubas statlige teater- og ballettgrunnskoler i Marianao – en forstad til Havanna. Hun tripper bortover det slitte gulvet, og smekker på feilene med vifta hun holder i hånden. 11 år gamle Jennifer Ramos Rodrigues er førstedanser i sitt kull, og en av de 4000 heldige blant 50.000 søkere, som får gratis utdanning innen profesjonell scenekunst.
Nå skal hun bevise at hun kan bli best. Så hun kan oppfylle to drømmer – å leve av dansen og å se en verden som befinner seg utenfor Cuba.
Kanskje blir det vanlig at amerikanske dansere vil ta utdannelsen på Cuba? Foto: Birte Runde
Kultureksport
Cuba eksporterer kultur. I et land hvor så mye annet mangler, står kulturen som en kontrastfylt overflod. Musikk, dans og kunst produseres og eksporteres ut av landet i store kvanta. Flere store dansekompanier i verden har cubanske dansere i besetningen.
For cubanerne betyr et internasjonalt jobboppdrag to ting – en mulighet til å se verden, og en inntekt som er mer enn den statlige lønnen på knappe 200 kroner i måneden.
Men det er langt fra alle som får muligheten til å jobbe internasjonalt. På
Cuba er det mer enn 14 danseensembler i tillegg til Nasjonalballetten ledet av den 95 år gamle blinde Alicia Alonso, som styrer et av verdens beste ballettkompanier med hard hånd. Det er hit alle vil. Her er også utstillingsvinduet for utenlandske opera – og teatersjefer.
For å få jobb ved nasjonalballetten, må Jennifer være en av de tjue beste blant 300 tenåringer som også vil det samme.
Hard disiplin er Cubas metode. Foto: Birte Runde
Beinhardt
På ballettskolen i Marianao, setter ballettpedagogen Elena strek for dagens første treningsøkt. De unge ballerinaene går ut av førsteposisjon og tripper bort til hverandre.
De vrikker noen frekke regeatton-moves, som forvandler de spinkle kroppene til fem år eldre utgaver, før de bryter ut i fniselatter og spretter bortover det hullete gulvdekket. De har to timer igjen av ettermiddagen.
Slik er det, seks dager i uken, frem til halv åtte om kvelden. Den unge førstedanseren kommer av og til hjem med blåmerker etter pedagogens tilbakemelding. Men det er en del av kontrakten. Skal hun nå målet hun satte seg for flere år siden – å bli en profesjonell danser, må hun ha hundre prosent kontroll på kroppen. Disiplin er en viktig kunst å lære seg.
– Jeg vil representere landet mitt. Jeg studerer dans for å bli akkurat som læreren min.
Hun har reist til mange land med kompaniet sitt. En hel uke i Frankrike, sier Jennifer med gnistrende øyne og med en halv sukkerstang i munnen – for å holde energien oppe til de neste timene på det slitte gulvbelegget.
Sjelden hjemme
Hjemme sitter foreldrene til Jennifer og lengter etter datteren. Om noen år reiser hun kanskje bort fra Cuba om hun lykkes som danser.
– Vi skjønte allerede da Jennifer var fire år, at hun var et dansetalent. Så vi søkte henne inn på den statlige danseskolen, hvor hun måtte gjennom tøffe utvelgelsesrunder før hun endelig ble tatt opp, forteller moren Naivy Rodriguez.
Mamma Naivy og Jennifer møtes før dagens ballettklasser starter.
Verken hun eller Jennifers far, Lazaro, hadde satt sine ben i et teater før datteren selv sto på scenen. Da de så henne der for første gang, skjønte de at det var dette hun måtte drive med.
– Men vi ser henne aldri. Det er litt trist, sier faren Lazaro, og viser frem et bilde av deres eneste datter på en utydelig mobilskjerm.
Men så lenge hun har en fremtid på Cuba, er de fornøyde med å bare se henne til kveldsmaten og frokosten. En mulighet til å få se verden, er verdt å ofre familietid og penger for.
– Kanskje vil Jennifer stå på de store scenene i verden om noen år. Danse for landet sitt. Det er lønn for strevet, synes pappa Lazaro, som må ta ekstrajobb for å finansiere ballettsko og transport til og fra skolen til deres eneste datter.
Stjernedansere i Norge
Oslo, 2015: Romeo tømmer giftbegeret og dør. Julie våkner og finner Romeo. Julie tar sitt liv med Romeos dolk. Publikum klapper og teppet går igjen.
Svetten renner av Yolanda Correa og Yoel Carreño når de går av scenen på operaen i Oslo. Romeo og Julie er ferdigdanset for i kveld.
Yoel Carrino. Foto: Nasjonalballetten
Yolanda og Yoel startet karrieren som ballettdansere på Cuba. Nå er de en av cubas beste eksportvarer, etter at ballettsjef ved Den Norske Opera, Ingrid Lorentzen oppdaget dem. Nå har de lønnsslipp fra et av verdens rikeste land.
Sluttet med alt annet
– Det er mye større mulighet for oss her. Det er en unik mulighet for oss å utvikle oss i ulike former innen ballett. På Cuba er det mest fokus på klassisk. Her kan vi lære det vi mangler, sier Yoel.
Osiel og Yoel er ansatt ved Den Norske Opera og Ballett.
Men han legger ikke skjul på at det er tøft å bo langt hjemmefra. Han savner familien. Og varmen. Han er så lite ute i kulda som mulig. Han har ikke tid til å bli forkjølet. Danserne har bodd og jobbet flere år i Norge allerede, og alle tre har tidligere vært solister i den cubanske Nasjonalballetten. De er i Norge for å bygge videre på karrieren.
Hard jobbing har gitt dem en mulighet til å se verden.
– Du er nødt til å fokusere på det du vil gjøre. For meg var det takket være at jeg sluttet med alt annet da jeg begynte å danse, at ble jeg en stjerne, sier Osiel Gouneo.
Han kom til den norske nasjonalballetten for tre år siden. Han ser at det er en stor forskjell på hvordan cubanere og nordmenn jobber med det de er flinke i.
– Norske folk har for mye valgmuligheter. Å drive med to timer tegning, to timer dansing, to timer fotball, det blir for mye forskjellig. Er du her og der, blir du ikke god i én ting, tror Osiel.
Akkurat som 11 år gamle Jennifer Ramos Rodriguez, kommer Osiel også
fra en familie uten penger til overs.
Dansetalentet fikk ham ut av fattigdommen. Det var moren hans som oppfordret ham til å jobbe med det, selv om han helst ville spille fotball. På Cuba har du ikke råd til å kaste bort talentet ditt.
– Dette yrket konsumerer mye tid. Jeg bare spiste, danset og sov, husker Yoel fra studietiden på Cuba.
cubarunde 