Det er noe med det å leve sammen på en øy i havet, i et land  som hele verden synes er annerledes.

 

Som en prins i en fattigmannsfrakk, som forfatteren Even Underlid beskriver Cuba i boken «Det nye Cuba». Her hvor livet på et vis har stått stille siden 1950-tallet, men hvor storheten skinner igjennom avskallet maling, slitte søyler og patioer som en gang har huset rike amerikanere. Men ikke bare det materielle henger igjen fra gammelt av. Også verdiene. Samholdet. Hjelpsomhet.

– Er det sant? Mener du at dere ikke tar dere av foreldrene deres når de blir gamle? Og at du ber andre enn familien din om hjelp om du behøver det?

Taxisjåføren har blikket festet på oss, og ikke på veien, etter at vi har fortalt ham litt om Norge. Om hvordan det sosiale systemet fungerer. Og ikke fungerer. At vi har så mye penger at vi like godt kjøper omsorg.

Han rister på hodet. Vi sitter i en mintgrønn Plymounth, på vei hjem fra dagens økt ved universitetet i Havanna og øver oss på taxisjåføren i spanske verbtider, irregulære verb og synonymer. I de to daglige turene med ulike sjåfører, enten i en bitteliten russisk Lada eller en diger amerikansk veteranbil, får vi et variert innblikk i hva ulike cubanere tenker om sitt eget land. Noen har det amerikanske flagget på Wunderbaumen som dingler i frontruta, andre synes de som kritiserer landet bare kan dra sin vei.
Han vi kjører med i dag, er en av dem som planlegger å flytte til USA. Mange i familien hans har allerede reist. Forloveden og datteren hans bor i Nederland. Det er ikke ofte han ser dem.
Han vil ikke at datteren skal vokse opp på Cuba. Han mener det ikke er en fremtid her.
Jeg prøver å si til ham at det finnes mye positivt her også, som vi ikke har andre steder i verden. Som skole for alle, at alle kan studere, utrolig tilgjengelig kollektivtilbud til alle døgnets tider, at du ikke trenger å kle på deg for å gå ut, ikke jantelov, likestilling, musikken, kulturen, ja og så samholdet og den måten de bryr seg om hverandre på.
Men han synes likefullt at alt bare er gammel og slitt her. At delene til bilene som går i stykker er vanskelige å få tak i. At du må bruke flere dager på å lete etter ting som i andre land finnes i nærmeste handlesenter. Det så vi forresten på bagasjebåndet som rullet og gikk da vi ventet på bagasjen vår på flyplassen. Bildekk og viftereimer, saker og ting som kom med fly siden det ikke er å oppdrive her.

Derfor har de også blitt utrolig kreative i sine løsninger her. Og reparasjonene på bilene gjøres her og nå, gjerne midt i trafikken.

Vi har ennå ikke blitt så kreative her i huset at vi har klart å finne noe som kan erstatte tau. På grunn av faren for denguefeber, som ryktet sier at myggen kan være bærer av nå, trenger vi å binde myggnettet opp i noe. Etter over en uke, har vi på et vis klart å feste et av nettene i noen provisoriske ledninger. Så da går tryggheten på omgang mellom ungene. Airconditionanlegget skal visstnok også være avskrekkende for myggen. Men det har jeg etter flere myggstikk sluttet å tro på. Men her ved kysten skal det ikke være så store mengder av smittebærende mygg. Har vi lest…

Sigarrøyk er kanskje også bra mot mygg..

 

For øvrig en veldig god familiedrevet restaurant, tre år gammel, som ligger i bydelen Vedado.  Topp service med veldig god mat, sigar og rom på huset i en koselig bakhage i et rolig boligområde. Vi dumpet tilfeldigvis innom, på leting etter mat, etter noen mojitos på åpningsfesten til Den norske ambassadens nye hus i samme område.

Hverdagene har begynt å ta form. Hjemmeskolen går greit for ungene, med innlagte badepauser i det store bassenget vi har på terrassen, minsten på 4 har lært å svømme, mommo har skapt et eget språk for å kommunisere med hushjelpene når Martin og jeg er ute og studerer, som består av tegn for tale, norsk, engelsk og noen spanske ord i ordboka. Så livet går sin gang her i karibbean – bare litt mer langsomt enn vanlig.