Lykke til med Internett, var det siste vår canadiske studievenn fra Universitetet i Havanna sa til oss i det vi vandret avsted etter spanskundervisningen i dag, med dagens plan om å finne et hotell med internett.

 

 

Så nå sitter vi her, med hver vår dyre Mojito til hele 35 kroner stykket, i motsetning til andre lokale steder hvor den er inkludert i menyen. Men uansett, nå skal jeg endelig få ned noen ord om vårt møte med vårt nye bosted de neste tre månedene. Vi er her! Og vi må bytte om visumet til studievisum for å bli så lenge vi har tenkt, siden reglene plutselig har forandret seg. Kun to måneders turistvisum er det nå. Så vår støtte til  landet er å kjøpe nien dyre akademiske visum, som er fine å ha på CV-en om noen skulle lure på hva vi har drevet med i fire måneder uten lønn

.

 

Her er forresten vårt lokale apotek:

Men det skal visstnok være mye bra medisiner mot forkjølelse her. Resten av utvalget vet jeg ikke…Her kan de forebygge alt, men bare behandle forkjølelse?

 

Og så er det husdyret vårt:

 

 

Og Mommo.

 

 

 

Som vår kinesiske medstudent sa det: «Jeg er på Cuba fordi det er det beste land i verden».

I det fantastiske huset som vi leier her i Santa Fe, 1,8 mil vest for Havanna, har vi basen vår, og har allerede hatt bursdagsfest for Martin med tre andre norske familier som bor her. Naboene begynner å venne seg til de tre blonde guttene som sykler omrking i gatene med hjelm på hodet. Kommentarene de får, sier sitt om at hodebeskyttelse ikke er prioritert høyest på lista. Heller ikke sikkerhet for øvrig. Barna står gjerne bak fedrene på sykkelsetet eller pakkebæreren.

Vi har vært her på Cuba to ganger før, men likevel er det like fascinerende. Et sit-com land, hvor kameraet ikke blir liggende for lenge i veska. For neste motiv dukker opp like rundt neste gatehjørne. Som da tre av oss praiet en sykkeltaxi her i nabolaget, hvor den stakkars sjåføren på 70 år syklet oss 7 kilometer til butikken, og insisterte på at det skulle han klare helt fint. I over 30 varmegrader sneglet vi oss bortover de hullete veiene, mens folk spaserte like fort ved siden av. Men vi kom oss til butikken. Og bare det er jo et halvt dagsverk i seg selv.

Eller i en stappfull taxibil, type gammel amerikansk bil, som tar opp stadig flere langs veien, og hvor eksoslukten gjør selv en hardbarket bilist bilsyk. Her sitter vi i armkroken til en gammel cubaner som om vi skulle vært gamle naboer i årevis. Det er sånn det er på Cuba. Hjertevarmt og varmt. Åpent og inkluderende. Og fantastisk befriende. Da får vi heller klare oss uten internett en periode. Hvem trenger vel det når vi har havet rett utenfor terassen, og livet foregår her og nå.
  Hasta la vista! Til neste internettstoppested…