Når du bor utenriks med tre barn, er det ok å finne byens beste isbar.

Å bo utenriks med barn, sånn når feriefølelsen går over i hverdag og krangling, kan være utfordrende. Nå har vi vært på Cuba i over en måned, og hverdagen har innhentet oss. Det som vi før så på med et smil og fylte opp kameraets minnebrikke med, passerer vi uten å løfte et øyenbryn. Selv om det er episoder vi fortsatt ler av. Eller blir sjokkerte over. Som denne:

Jeg skjønner ikke helt min egen logikk. Men uansett hvordan jeg vrir og vender på det, er realiteten den at jeg sitter her med et stort skilpaddeskall på terrassen min. På toppen av det hele, fylt med salt inni for å tørke ut innmatrestene av stakkars skallemann som inntil nylig svømte fredet omkring langs den karibbiske kyst.

Ok, så spør jeg meg selv hva en som ikke liker å drepe dyr, og aller minst fredete dyr, skal med et digert skilpaddeskall? Men det hele skjedde forvirrende fort. Jeg ser tre menn uti vannet like nedenfor terrassen vår, som haler en levende havskilpadde opp på land. Jeg roper på ungene, inklusiv gjesten fra Norge på 3 år, for å vise dem det majestetiske dyret som er like ved oss. Før jeg rekker å tenke meg om, ei heller holde hendene foran øynene på to små barn og to litt større, og mine egne, har de tre mennene trukket opp kniven og halshugget skallemann. Deretter er det av med føtter og hale, og skjære av skallet som de slynger uti vannet (der vi bader) med tarmer og det hele. Det er nå jeg roper at de må hente tilbake skallet, som ikke bør gå til spille for at noen sultne cubanere skulle få mat på bordet.

Selv om det er ulovlig å drepe havskilpadder, er skilpaddekjøtt en delikatesse for mange cubanere. De fleste jeg snakker med, spiser det innimellom. Ulovlig, ja, men om ingen ser det, så…Akkurat hva som er lov og ikke lov, blir nok tøyd litt etter mørkets frembrudd. I de små fiskebåtene sine, laget av isopor, ror mange av landsbyens hobbyfiskere utover mot havet for å hente hjem en og annen storfisk, som de ente spiser selv, eller selger videre. Med hodelykt, sitter de nede i vannkanten og renser fisken i svarte mørket. Vi ser dem fra terrassen vår. Herfra ser vi for øvrig et helt annet lys også. Det er kystvakten som passer på at ingen cubanere blir fristet til å reise over til Miami i isoporbåtene sine.

 

Av andre morsomme opplevelser, som nå har blitt hverdagslige, er den lille kinesiskproduserte lokalbussen, med altfor trang plass til mennesker på 1,70, og med salsamusikken på fullt festvolum. For fem nasjonale pesos, altså noen få øre, sitter vi nå og halvsover på vei hjem fra butikk eller skolen. Den høye musikken har vi for lengst blitt vant til, og til og med mitteget stemmevolum har blitt høyere som resultat av mange samtaler akkopagnert av høy musikk.

Så er det den tingen våre ultrablonde barn stadig opplever. Å bli klappet på hodet. Rufset til, helt til 10- og 12-åringene dro til frisøren rett over gata og farget håret en anelse lilla.

Mor måtte også ta en klipp, og det hele, med to farginger og en klipp, kom på hele 70 norske kroner!

 

Minsten på 4 fikk ikke lov til å farge håret, og må fortsatt godta å bli klappet på håret, og svarer oppmerksomheten på autopilot med: «Hola, soy Erlend, que tal?», altså hei, jeg er Erlend, hvordan går det?

Med andre ord er det mye å finne på med barn. Det finnes faktisk andre aktiviteter, for uten bading, som er det vi har gjort mest av til nå – både i bassenget vårt og utenfor på stranden. Snorkling blant fargerike fisk er alltid en vinner, og noe barna aldri kan få nok av. Men etter noen runder med ørebetennelse, etter for mange timer under bassengvann, har aktiviteter på land vært nødvendige.

I Miramar, en fin bydel i Havanna, finnes det en koselig økologisk park med hesteridning, små hoppeslott, firhjulkjøring (uten hjelm!) og stort grøntareal å løpe på. Du trenger heller ikke å ta med mat, for her selges det både grillmat og drikke. Til og med en utendørs bar med fotballkamp på TV for de som helst ville vært et annet sted enn i parken en lørdags formiddag.

 

Et par minutter i taxi bortenfor, finner du Akvariet, med sel – og delfinshow, haier, skilpadder og en mengde fisk.

På Playa, midt mellom Havanna og Santa Fe, hvor vi bor, har vi funnet et antikvarisk tivoli.

Litt rustent, og strømmen går stadig vekk, så det er lurest å velge seg de tingene som ikke innebærer fare om strømmen går. Men det er utrolig billig. Kun noen få øre for en runde. Radiobilene, uten setebelte, har ikke 4-åringen tenkt til å ta mer, sier han. Men alt det andre var veldig gøy.

Å kjøre en tur i Cocotaxi (mopedtaxi) eller sykkeltaxi, er alltid en høydare. Det er også å kjøre en helt vanlig taxi, altså amerikansk 50-tallsbil, helst uten tak.

 

Og så holdt jeg på å glemme kino! Her forleden var vi på kinoen i nabolaget, og så dubbet versjon av en eventyrfilm med Angelina Jolie. Utfordrende å oversette for barna, men det gikk merkelig nok veldig bra, og alle var fornøyde. Kinobransjen i Norge har for øvrig noe å lære. Her koster kinoen omtrent 10 øre. Da er det mye penger igjen til brus:)

Hverdagen her betyr også at rom på terrassen hver kveld, er byttet ut med mac og vann. Temperaturen om kvelden er bedre for jobbing, enn det er på dagtid. Dessuten blir det mange avbrytelser av ungene som trenger hjelp med skolearbeid eller papirflyproduksjon.

Lekser er en av aktivitetene som ikke alltid faller i god jord.

Men for min del er noen av intervjuer blitt gjort. På spansk! Heldigvis var det av den enklere språkføring, siden intervjuobjektet var en 12 år gammel ballettdanserinne, på profesjonsutdanningen.

Utfordringen var derimot å forstå de karamelltyggende svarene hennes på fnisende spansk. Hun har nok gjort det rette utdanningsvalget, her i landet hvor kultur er høyt priset, og hvor mulighetene for utenlandsreiser er store om du blir en dyktig danser.

Mer om det kommer i en lengre artikkel som jeg har planlagt.

Nå er internetttiden ute.

Hasta la vista!