Skråblikket mitt som var på trykk i Agderposten i oktober:

Tegning: Morten Mørland

– Mamma, hvilken oppgave har et lokalsamfunn?
Vi sitter med ukens tema på 5.trinn i hjemmeskolen vår på Cuba – med det betegnende navnet «Yoloskolen», som de to eneste elevene på 10 og 12 år har døpt den. Lillebror på 4 leker ved siden av, midt i brødrenes skoletimer i skyggen av den sterke sola på terrrassen i vår nye hjemlandsby, Santa Fe. En halvtimes haiketur unna, med en av de gamle amerikanske bilene som tar opp folk langs veiene til bilen er stappfull, for en betaling pålydende en halv pesos convertible, altså omtrent 3 kroner, ligger Havanna med sin økende turisme og også dermed stigende priser. Men her, i vårt lokalsamfunn, er det lite som likner på turisme. Det er her helt vanlige cubanere bor. Noen i finere hus enn andre, side om side. Men de fleste med en statlig månedslønning på omtrent 160 kroner. Her handles det med den nasjonale valutaen, pesos. Ikke pesos convertible, som en handler med i turistområder og i supermarkeder.

På hjørnet like bortenfor huset vårt, kjøper vi ferske rundstykker, både morgen og kveld, for bare noen få ører i betaling. Går vi inn neste gate, finner vi eggselgeren. Ved siden av ham, står en av de mange frukt – og grønnsakshandlerne, med ananas, papaya, løk, hvitløk, tomater, lime og bønner. Lokalapotek og opptil flere barer med både øl og milkshake finnes det også her. Den nærmeste isbaren ligger rett over veien, opp en trapp og inn i en bakgård. Den drives av en ung gutt, og er en av de flere private bedriftene som staten har gitt grønt lys for de seneste årene. For en turist er det latterlig billig å betale kun 15 kroner for å mette en issulten familie på seks. For eieren er det å drive en privat bedrift, inngangsporten til å ikke bare overleve, men også leve.

Cuba er et land med så mange sider. Mens selve landegrensene er lukket, er folket som lever her så åpne. Direkte og hjertlige, hjelpsomme og omsorgsfulle. De to hushjelpene våre, ser det som sin selvskrevne oppgave å hjelpe skolebarna våre med oppgavene, selv om det består i å gi dem fasitsvarene på regnestykkene. Og da alle tre barna ble syke med ørebetennelser på samme tid, ristet de bare på hodet av legepappaens medisinering med antibiotika. De løp ut og plukket oreganoplanter som de kokte i olje og dryppet i ørene deres. En helt vanlig kur her. Og med mindre bivirkninger enn antibiotika. Søndagen etter tok de med barnas foreldre for å lære dem opp i dans på det lokale, utendørs dansestedet, hvor bestefedre like ofte blir budt opp til dans av 20-åringer, som 20-årige gutter danser med rullende hofter med bestemora til naboen. Det er her danseopplæringen foregår. Og selvfølelsen bygges opp. Uten blygsel, øvre aldersgrenser eller hemninger. Hard kost for et enkelt par fra Sørlandet, som i sin naivitet trodde de kunne danse salsa.

Norge er så langt borte. Nyhetene fra resten av verden når oss ikke her, hvor Internett koster en halv cubansk månedslønn, for to timer på verdensveven, og hvor nettet er så tregt at du heller går ut og danser enn å bruke tid på å se at en nettside nesten åpner seg, og det bare er et kvarter igjen av internettiden du har betalt for. Nå tenker jeg at det som skjer her og nå hvor vi er, egentlig er nok. Mange av cubanerne støtter også nettets utilgjengelighet og mener at internett er inngangsporten til menneskets forfall. Andre ønsker å komme seg på nett, men har ikke råd til det. Men kanskje får de noe mer verdifullt ut av dagen sin? De møter vennene ute i stedet for å møtes inne på Facebook og Instagram. De beveger seg mer. De prater sammen. Høyt, vel å merke, for musikken står som regel på fullt volum.

Nyhetene fra resten av verden er der. Men de er valgt ut med omhu. Det er fire offisielle statseide aviser her. Når jeg leser i den største, «Granma», leser jeg om suksesshistorier i landet, litt informasjon til folket, lange kultursider med et dypdykk inn i en forfatter eller skuespiller, og gjerne en sak om Ebolaviruset som herjer i Afrika, og som Cuba hjelper i store summer. Et fattig land som Cuba, velger å satse stort på u-hjelp. De har lite, men deler med dem som har mindre. Sånn er folkene også. De skal ikke ha noe av at vi spanderer på dem når vi er ute og danser. Neida, kjøper vi mye drikke til bordet, kjøper de like mye tilbake. Gir jeg dem et par øredobber eller et par sko, kommer de med noe fint i gave til meg også.

Reglene er klare. Du er likestilt, enten du har mer eller mindre penger. Verdien din måles ikke i valutakurs. Dette er tross alt landet hvor taxisjåførene tjener bedre enn legene, og hvor mange av sjåførene har både mastergrad i økonomi og jus. Hushjelpen vår er både utdannet i informatikk og i kokkefaget. Nattevakten som passer på huset vårt, er historielærer og kan mer om samene i Norge enn det jeg kan. Men han tjener mer på å sitte vakt enn å undervise i faget sitt.

Når jeg skal svare 10-åringen på spørsmålet hva lokalsamfunn er, blir det to ulike svar avhengig av om han mener hjemme i Norge eller her i Santa Fe. Jeg tenker at vi har mistet noe i Norge, som cubanske lokalsamfunn fortsatt har beholdt. Møteplassene i nabolaget, der hvor den sosiale tryggheten bygges, er i mange lokalsamfunn hjemme i Norge fraværende. Vi møtes på nett i stedenfor, mens vi ligger i vår egen sofa inne i vårt eget hus. Og lokalsamfunnets oppgave har blitt institusjonalisert, noe som selvfølgelig også er et fremskritt. Men det blir også mer fremmedgjort. Når er det vi møter naboene våre? Det er gjerne når vi vinterstid er ute og måker snø, ber naboen ta inn posten, eller klager over manglende sortering i fellesdunkene. Vi velger heller å være sammen med venner vi har valgt, enn å tilbringe videre tid med de som bor nærmest. Vi bygger gjerder mot naboen i stedet for vennskap. Her møtes naboene utenfor husene sine hver kveld. De trenger ikke å logge seg på nettet en gang.