Skråblikket mitt på trykk i Agderposten i september

En engelsk rapper halshogger budbringeren. Hvor er det blitt av talefriheten?
– Mamma, er det sant at de hogget hodet av ham?
Vi sitter i bilen på vei til et arrangement jeg skal skrive om. De to eldste guttene mine er med på jobb, og har akkurat hørt på radioen at en amerikansk journalist er halshugget, mest sannsynlig utført av en engelsk rapper som har vervet seg til IS – den islamske staten.
– Mamma, du vil ikke heller begynne å jobbe som lege, da, foreslår eldstemann noe engstelig, og tilføyer kjapt at det skal han i alle fall bli når han blir stor.

Journalisten er ikke lenger en person som kan stå på avstand og rapportere om det som skjer. Hun er blitt en brikke i konflikten. Deltaker. Journalisten har blitt en skyteskive og et mål. «Don’t shoot the messenger» har for lengst mistet mening. Notatblokka fungerer ikke som skjold. Ordet er ikke alltid fritt.

Nå skal ikke jeg påstå at journalister rapporterer helt objektivt fra den virkeligheten de befinner seg i, eller at de alltid bruker pressefriheten, dersom det er mer penger å tjene på å tjene markedet, men det er et helt annet tema.
Vi er ikke maskiner. I en konflikt hvor den ene parten er undertrykt, er det naturlig at de får mer spalteplass enn
den som undertrykker. I rettferdighetens navn, skapes det mer sympati med
den undertrykte part.

Men hva skjer når budbringeren har helt andre hensikter enn å fortelle verden hva som skjer? Når budbringeren bruker mediet i ondskapens tjeneste.

Al-Qaida skal tidlig ha vært langt fremme i medieteknologien. Isil, som IS inntil nylig het, før de flagget opprettelsen av den nye staten med en kjøligere nyanse i navnet, nyter nå godt av disse erfaringene. De vet hvordan de best mulig
skal nå ut med budskapet sitt for å få følgere over hele verden. Det er ikke helt tilfeldig at de skal ha valgt seg en 23 år gammel rapper og DJ fra det vestlige London til å være bøddelen i drapet på den amerikanske journalisten James Foley.
Det viser at IS-følgere finnes overalt. Også i et staselig hus på Londons vestkant.

Twitter er deres sterkeste hærfører. De samles på sosiale medier.

Nylig tok 18-åringen Sara Al Jabaury og tre andre muslimer til motmæle. De samlet 5000 i tog mot IS og deres støttespillere. Ved å bruke sosiale medier.

På Facebook ble arrangementet «Ikke i islamsk navn» opprettet, og muslimer over hele landet reiste seg mot dem de anklager for å ha stjålet religionen deres, og gjemt seg bak Allah i sine grufulle handlinger.
De hadde fått nok av å måtte finne seg i å bli uthengt som ekstremist bare fordi de tilhører samme verdensreligion.
Koranens budskap er nestekjærlighet, solidaritet og toleranse. Ikke å drepe andre som tror på noe annet.

Men altså, gangstarapperen. En skulle tro at noen som har et så stort behov for å kjefte ut sine meninger i hiphopens tjeneste, også respekterer mangfoldet.

Rapperen har tradisjonelt representert undergrunnen. Den politiske underklassen. Som Eminem. Forbannet.
Sviktet. Frustrert. Uten taletid i det politiske liv.

– Jeg tror de trenger noen som holder rundt dem og som ser at de har det vondt, kommenterte en bekjent i garderoben til treningen en dag vi snakket om IS og hvor skremmende det var med mennesker som utførte bestialske handlinger.
Jo, det er kanskje noe der.

Du skal mangle noen sperrer når du skjærer over halsen på et annet menneske. I ideologiens tjeneste. «Vi er ikke enige, så da må du bort» tankegangen har vi sett før. Spesielt i barnehagen. Også i skolegården.

I modningen fra barn til voksen lærer vi at det finnes flere måter å være på. Flere måter å tenke på. Alt er ikke svart-hvitt, men en miks av rødt, grønt, blått og brunt.

Jeg undrer meg over hvem den islamske staten skal være for. Blir det bedre for barn å vokse opp der? Kvinner? Eller er det en stat kun for mennene? En stat hvor livet etter døden er mer verdsatt? Vil hip- hop være forbudt? Det er grenser for hvor bra rap du kan lage, uten å kjefte på samfunnet du lever i.

Det er mye jeg lurer på. Jeg lurer også på om det jeg skriver her, kan ramme meg på noen måte? Hvor trygt er det i dag å bruke ytringsfriheten sin i et fritt land når tekster deles på sosiale medier på tvers av landegrenser?

Godt jeg allerede har emigrert for noen måneder når dette kommer på trykk. For øvrig til et land med diktatur, hvor jeg ikke kan skrive hjem om hva som helst.

Men her på Cuba, til tross for at folket ikke kan si og skrive hva de vil, er det i alle fall kultur for å nyte livet før døden, både med musikk, dans, rom og sigarer. Selv om det hender en og annen rapper blir fengslet for å ha vært for rappkjeftet om styreformen. Musikere bruker scenen til å formidle det de tror på, og jeg heier på ytringsfriheten. Men enkelte rappere fra London vest burde bli kneblet en gang for alle. Ikke budbringeren.