Er det for mye å be om?

Vet du hvilken dag det er? Du har vel ikke tid til å sitte ned og lese avisen nå?
Det 24 dager lange kappløpet med tiden har startet. Eller, strengt tatt startet det allerede i oktober da julepynten og julekatalogene var på plass. Nå har du et visst antall dager på deg til å skape maksimal kos og overraskelser for barna dine, familien din og kanskje et knippe venner som tradisjonen tro skal samles for gløgg og julegodteribaking. Det er nå du skal være sosial, glad og julestemt. At du er sliten og lei allerede, av tanken på kabalen som må gå opp, med forberedelser, julebord og avslutninger, og om du egentlig har råd til å kjøpe så dyre gaver i år, må du for all del holde for deg selv. Eller vent litt. Du må ikke innrømme det overfor deg selv heller, for da ødelegger du for julestemningen.

Forventninger til jula bidrar til sykemeldinger i desember, har jeg hørt fra en sikker legekilde. Og da er det ikke de gode forventingene jeg snakker om. Dårlig samvittighet for å ikke strekke til, blandet med dårlig råd og ustabile familiekonstellasjoner, er det som skal til. Noen får dårlig samvittighet bare for å ha gitt barna sjokoladekalender fra Nille, i stedet for å tråle byen rundt i to dager for å finne smågaver til adventskalenderen. For deretter bruke enda en kveld på å pakke dem inn i  24 søte smågaver som skal pryde kjøkkenet og vise en gang for alle at du stiller opp for ungenes forventninger til jula. For å føle meg som en velfungerende mor, må jeg i allefall skygge unna mammablogger og magasiner i desember som forteller meg alt jeg ikke visste jeg burde gjøre for og med barna mine.

– De kan ikke forvente at dere gjør ting for dem hele tiden.
Mormor til mine tre barn, hun som har oppfostret meg, bryter inn i den dårlige samvittigheten med gode råd til hvordan overleve som både person og forelder. Ikke bare i jula, men ellers også. Nå er ikke akkurat juleforberedelser noe vi sysler med her i over 30 svette grader på Cuba. Men det er andre forventninger likevel. I hverdagen. Som at alle tre barna som oftest forventer at vi skal høre på dem til enhver tid, selv om vi står midt i en samtale enten med hverandre eller andre.
Dere kan med god samvittighet ta en pause fra å høre på dem, fortsetter hun som jeg husker kløp meg i armen da jeg som 7-åring prøvde å bryte inn i venninnepraten hennes.
Jeg fikk i stedet beskjed om å løpe til kiosken med en lapp i hånden hvor det sto 20 Prince Mild og mammas signatur.

Som mange av oss 70-tallsbarn, har jeg med vilje ønsket å lage en demokratisk familie, hvor alle skal bli hørt. Nå føles det av og til som om jeg er fanget på et barnslig talk-show som aldri tar slutt. Jeg er publikum, som i tillegg til å svare på alle spørsmålene som slenges ut, må være debattleder og ordstyrer når tre barn skal komme til orde i en taletrengt familie. Resultatet er at jeg ender opp om kveldene med et overkokt hode, og like dårlig eller god samvittighet. Og alt som jeg skal gjøre av egne ting, har hopet seg opp, og må gjøres halvt i koma etter halv ti om kvelden. Tror neppe at de store tenkerne hadde mer enn ett barn å svare på spørsmål fra.
Mamma, kan vi dra til Mallorca en gang, og bo på hotell med svømmebasseng og all inclusive? Mamma, hvis vi hadde eid verdens største cruiseskip, hadde vi da fått drikke så mye brus vi ville? Og kunne vi sett på TV i senga? Mamma, kan vi kjøre den sykkeltaxien nå? Kan jeg få ukepenger her?

At vi akkurat nå befinner oss på drømmereisen vår, fire måneder på Cuba og i Mexico, og får  servert frokost, lunsj og middag hver dag uten å løfte mer enn beina, slår dem ikke. Forventninger om noe mer, sniker seg frem her også. Vi sitter og venter på at vi skal bli loset lettvint gjennom livet, med stadige forsyninger av spenning.
Når nyhetens interesse for det de måtte drive på med, er på vei nedover, vil de kjøpe noe nytt å holde på med. Som trommekurset de deltar på nå, med en av Cubas beste perkusjonister. De sitter med trøtte øyne og klager over at det er slitsomt å lære. Perler for svin? Men jeg kan vel ikke klandre dem. De er vel mer eller mindre et produkt av tiden, hvor staten, myndighetene og NAV skal lede oss sorgfritt gjennom livet, som forsvarsadvokaten til Utøya-drapsmannen uttrykte i et intervju i Magasinet Plot. Vi kan vel også trekke sammenlikninger til kravet om et sorgløst liv, ved at vi vil forby tigging i bygatene, for å ikke bli forstyrret i julehandelen, og når vi fjerner ufødte barn med Downs syndrom for å beskytte samfunnet mot et vanskeligere liv enn det vi forventer? Vi må jobbe med forventningene våre, mener Lippestad.

Forventningene om det perfekte roper etter oss fra reklamen og Facebookoppdateringer. Men trenger vi egentlig å svare? Kan vi ikke egentlig vise fingeren av og til? Le av det polerte, som vi ler av usannsynlige historier. Og fore ungene med sjokoladekalendere fra Nille, så vi får tid til å ta på neglelakk før taxien henter oss til julebordet.

Det er deilig å ha stukket av fra de vanlige rutinene denne høsten. Når vi er i et land hvor ting er litt mer laid back, med unntak av negler og hår, som skal være perfekt uansett om det er hverdag eller fest, er alt så mye mindre stressende. Her er forventningene til livet lave. Det er sjelden nok til noe ekstra, og det finnes få muligheter. Når jeg spør en cubaner om fremtiden, blir han enten stille eller sint.
Her har folk nok med å løpe rundt for å tjene nok penger til å klare seg, så her er det ingen som har tid til å sette seg ned og bli deprimerte, sier en cubansk lege jeg har snakket med.

Selv forventninger til jul, gaver og julekalender er det heller ingen som snakker om, til tross for at plastjuletreet er på plass i stua i november. For vår del blir det julaften og nyttår på en gang når vi i desember drar fra den noe ensformige maten på Cuba og forflytter oss til en tacojul i Mexico. Julekalenderen til ungene får bli en sjokoladeplate med 24 biter. Jeg, for min del, håper jeg får 24 luker med fem daglige minutter hvor det er mulig å tenke en lang tanke uten avbrytelser. Det forventer jeg.

(Skråblikket sto på trykk i Agderposten 29.november 2014)